Jeg har lagt merke til et foredragsarrangement som lenge har sirkulert på Facebook som har tittelen: Det er ikke mer synd på deg enn på andre. For noen en provoserende tittel, og for andre noe de mer enn gjerne støtter. Jeg har ikke kjennskap til foredraget og nevner det kun som et utsagn om hva det vekker i oss å lese tittelen. Jeg vil tro at det avhenger av holdninger, hvor vidt du anser deg selv for å være heldig i livet, eller om du har vært godt stelt med.
For noen uker siden var milliardær og bedriftseier Traasdahl på Skavlan hvor han blant annet nevnte et spørsmål som for ham avgjorde om personen han intervjuet var egnet til jobben eller ikke.
Spørsmålet var nettopp: Hvor heldig er du fra 1 til 10?
Svarer du 9-10 har du hatt det for lett, og mangler dybden som trengs. Svarer du 2-4 er du for preget av motgang, mangler den friske klarheten og muligens er du bitter. Svarer du 6-7 er du rett person, ifølge Traasdahl. Du har måttet kjempe, du tar ansvar for livet og har et optimistisk syn.
Jeg synes det er en interessant innfallsvinkel som jeg deler. Vi mennesker trenger å være realistiske, ikke forvente mer enn vi har fått og ha en positiv innstilling til livet. For å være der på 6-7 skalaen trenger vi også å heale våre sår, dersom vi bærer en del sår i sjelen. Og i dette ligger erkjennelsen av at det kan faktisk være synd på deg og noen, av og til. For jeg tror at det finnes mange som alltid møtes med en korreks eller et spark i rumpa når de egentlig trenger å heale et sår, og har behov for å bli sett. Denne korreksen kan like gjerne komme fra dem selv – og samfunnet applauderer slike mennesker.
Deg er det tak i! Det handler om å mestre og komme over kneika.
Men når personen egentlig svikter seg selv og ikke møtes på det som er sant, gjør vi ikke samfunnet en bjørnetjeneste på sikt? For hva blir følgene av å gå på og ikke ta hensyn til det kroppen formidler? På sikt kan følgene bli stress og sykdom. Kanskje avles konflikter og man blir ignorant for andres følelser og mister empati med de som «kjenner etter». Kanskje man projiserer og skaper syndebukker. Kanskje man utvikler angst og depresjon, se bare på statistikken over bruk av antidepressive medisiner.
Det finnes en grunntro i samfunnet vårt om at imøtekommelse på enkelte behov skaper mer av det samme behovet, og at personen er tjent med å være sterkere enn sitt behov. Eller at vi symptombehandler behovene medikamentelt.
Hvor er logikken i dette?
Hvordan i alle dager kan vi ha trodd at å trøste et barn som gråter, nærer deres oppmerksomhetstrang og oppfordrer dem til å manipulere sine foreldre med å gråte mer? All forskning viser jo at det er motsatt. Når barn gråter og får trøst, får barna tillit. Jeg er ivaretatt og kan slappe av. Jeg trenger ikke holde tårene inne, og deretter bruke masse rare metoder på å vise at jeg er lei, eller prøve å få mor og far til å trøste meg. Jeg har lov til å ha mine behov.
Å bli møtt på følelser skaper trygge barn. Barn som blir mer selvstendige, ekte og glade. Barn som klarer seg godt i livet.
Det enkle er ofte det beste.
Jeg tror det samme gjelder oss som voksne. At når vi blir sett og hørt, så vil ikke det avle latskap og suge kraften ut av føttene slik at vi velger å bli liggende i sofaen og stønne, i stedet for å gå ut i dagen og leve. Når vi får omsorg så vil ikke det avle grådighet og oppmerksomhetssyke. Det er motsatt. Et menneske som blir sett og hørt, får trygghet, verdighet og selvaksept. Det gjør at ressursene som bor i personen blir tilgjengelige, kommer ut og personen våger å bruke dem. Personen skinner opp og friskner til og vil bidra.
Kanskje Fader samfunn speiler generasjoner av mennesker som ble truet av tårene og ikke klarte å trøste, fordi det gjorde vondt. Tårer hos barna gir smerte og sinne, og man bortforklarer eller rettferdiggjør det med: vi skal ikke vil sy puter under armene på barnet! Det har ikke vondt av å ligge umøtt, da trenes barnet i å være selvstendig og tilpasse seg livet.
Sannheten er nok mer at barn som vokser opp på denne måten, reagerer på samme måte som foreldrene, og blir truet av både egne og andres tårer. Det er heller ikke slik at de umøtte behovene forsvinner, at tårene tørker opp av seg selv. De samles opp og gjør at man vil bære på mye uforløst gråt som forkles som andre ting. Sinne og aggresjon er også en naturlig emosjon som er et viktig kommunikasjonsmiddel, men som ikke tåles særlig godt. For også her kommer Fader samfunn inn og blir truet. Psykolog Hedvig understreker at å forby en følelse får konsekvenser.
Sitat:
Barn i dag har ikke lov å vise aggresjon, det har pedagoger og andre med gode ønsker laget mange regler og systemer for. Tanken bak er at aggresjon fører til vold, og vold er vi alle mot. Dette er en antagelse som ikke stemmer, det meste av aggresjonen fører aldri til vold, utgangspunktet for den moralske fordømmelsen av aggresjon er feil. For aggresjon er en del av den kommunikasjonen som må finne sted mellom mennesker og finner den ikke et godt uttrykk blir den destruktiv. Barnet prøver å si at noe er galt, men blir ikke hørt – i stedet får barnet en diagnose eller har et ”aggresjonsproblem” For aggresjon er i lange perioder barnas eneste måte å gi uttrykk for mistrivsel på. ”Jeg føler at jeg ikke har verdi for tiden. Jeg har det ikke bra. Kan noen hjelpe meg med det?” I stedet for å høre på budskapet fordømmer vi barnet som prøver å uttrykke noe. Vi påfører våre barn en følelse av skyld og skam for helt normal oppførsel. (sitat slutt)
Er vi klar over hva vi gjør mot barns selvbilde og selvfølelse når vi ikke klarer å møte dem? Det kan endre den de er og deres opplevelse av hvem de er. Når disse barna blir eldre vil de bære på mange indre konflikter. Det kan i mange tilfeller vendes utover og man begynner å anklage andre, finne syndebukker og lage mye vondt i skjul, og man blir opptatt av kontroll og makt. Eller det rettes innover til selvdestruktiv adferd.
Hva om mange av de som faller utenfor jobb og samfunn slites mellom samfunnets manglende evne til å se dem, men heller kategorisere dem, og den indre bagasjen som aldri blir sortert og integrert. De blir gående med kronisk behovsmangel. Deres symptombilde oppfattes feil og blir en bekreftelse på psykdom og offerholdning, og de medisineres ofte til et sykere symptombilde. Man lager et skille mellom dem og oss. Vi er de friske. Vi går på vanlig jobb. Vi har ikke slike problemer. Jeg husker en mann jeg kjenner snakket akkurat slik, en slags forakt innpakket som logikk, som om hans holdninger var en uskreven sannhet.
Barn som vokser opp uten å bli møtt på de intense følelsene sine, vil ha mange vonde opplevelser som det bærer i klumper på innsiden, og de har mange ufordøyde følelser. Det er som det finnes et barn inni den voksne som fremdeles gråter, men som står gjemt bak en dør. En slik gutt kan også være i den voksne mannen som går på jobb og bidrar hver eneste dag til felleskassen. Han er kjempeflink til å skjule det han føler, han er vant til å fokusere på andre ting enn å kjenne etter, og han tar ekstra tran og sier at livet ikke er for pyser. En dag klarer han ikke mer. Det kan hende han får en sykdom, eller han mister interessen for livet. Til slutt er det noen som pusher ham av gårde til en terapeut, og han klarer ikke å slutte å gråte.
Han er heldig og treffer en våken terapeuten som spør: hvordan ble du møtt som liten gutt? Fikk du lov å gråte? Han svarer nei, det gav meg alltid en veldig skam. Terapeuten tenker at denne mannen aldri har fått trøst, og han trenger først og fremst masse trøst. Han gir mannen rom, tillatelse og aksept til å føle de undertrykte følelsene.
Det kan hende mannen i terapirommet vil dømme seg selv og få negative tanker når han møter alle disse gamle følelsene. De vil fylle hodet hans med voldsomme historier, kanskje paranoide tanker og indre demoner som gir frykt og angst. Derfor er det sunne terapeutiske rommet så viktig. Det skal tillate alt dette uten å stemple og diagnostisere. Uten å dømme. Jeg tåler deg og jeg forstår deg.
Fremdeles er det krefter som i et annet terapirom ville fokusert på å kategorisere, diagnostisere og medisinere mannen. Det kan hende mannen er syk. Han må symptom behandles i første omgang så ting ikke utvikler seg. Mannen må føres tilbake til livsmestring.
Men livsmestring er å tåle det som er. Det er å være sann mot sin egen historie. I begynnelsen trenger mannen at terapeuten gjør denne jobben. Terapeuten ser og møter mannen slik at han kan gå gjennom alle prosessene og finne fred i seg selv. Da vil de gode, sunne og kloke tankene og mestringen komme av seg selv. Det trenger ikke læres! Det trenger ikke programmeres. Og denne mannen vil nok score akkurat perfekte 6-7 i testen for en jobb hos Traasdahl.
Faren er om terapeuten blir truet av følelsene selv. Kanskje er det slik i mange terapirom. Dersom terapeuten kun kan bruke hodehjernen og ikke magehjernen, vil han ha et problem om han ikke får kategorisere og diagnostisere. Han blir hjelpeløs om han skal gi rom for mannen, fordi han har ikke tilgang til sitt eget indre rom. Og siden terapeuter og leger ikke er supermennesker, vil de gjøre som de fleste når de føler seg truet, de vil resignere og finne en vei ut av knipa. De vil prøve å bli trygge igjen. Da er det opp i det mentale kontrollen og begynne å tenke diagnoser, og gjerne bekrefte autoriteten sin.
Et menneske er rikt fordi det er selvhelende og alltid har evnen til å skape noe godt gjennom den grunntilstanden personen lever i. Grunntilstanden kan ikke skapes med tankene dersom vi er adskilt fra den emosjonelle barndommen, og har undertrykte følelser som flyter rundt og visiterer oss som noe annet. Det er heller ikke det vi skal bruke hodene til. Den viktigste hjernen sitter i magen og handler om følelser. Dersom den er sunn og aktiv, skapes en fantastisk dialog med hodehjernen som gir sunne og friske tanker.
Vi må tro på hvert enkelt menneske, og slutte å bruke syndebukker. Mange av de som ikke klarer å forholde seg til sine indre ubehagelige følelser, leter etter en symptombærer som kan avlede oppmerksomheten og som kan trygge dem. De føler seg gjerne større og sterkere i nærværet av nedslitte mennesker. Slike personer finnes nok blant personalet i psykiatrien også. Hvem er det som hjelper hvem? I psykiatrien vil mange pasienter merke hvis de blir brukt på denne måten, og vi kan bare tenke oss hvor traumatiserende det må oppleves for dem.
Hele den flokken av mennesker som kjenner etter, viljestyrt eller ei, om de står oppreist eller ei, baner vei for at alle de andre skal få kjenne etter uten stigma og feiltolkninger. De bidrar til nåtidens brytningstid og fremtidens felleskasse. Hadde det ikke vært for dem, hvordan skulle vi få ny kunnskap om bevissthet, adferd og den undervurderte barndommen?
Hvordan skulle vi lært om projiseringer og bruk av syndebukker? Det er mange som i lys av å stå i sin historie hjelper samfunnet slik at vi alle kan forstå mer om oss selv.
